Det siste året har Teknisk museum i Oslo hatt besøk av verdens største dataspillutstilling, Game On 2.0.
Publikum kan spille seg gjennom spillhistorien, representert av over 100 spill på originale spillmaskiner – fra 1972 og frem til i dag. Det gir et overblikk, men også nærkontakt med spillenes historie, slik en sjelden kan oppleve det.
Én ting er at det er gøy å prøve spillene. Ikke minst er det et godt grunnlag for å si noe om spill før og nå … og trekke linjer videre fremover.
Hva sier en slik utstilling om spillenes plass i kulturen? Hva har egentlig forandret seg på over 40 år? Har det endret seg hvem som lager spillene, og hvem som spiller dem?
Vi dro til Teknisk museum for å få svar. Se video her:
NB: Du har fram til søndag om du vil få med deg utstillingen!
– Gjennom nesten et år med utstillingen, hva slags reaksjoner har dere fått fra voksne og barn?
– Vi opplever vel litt av det samme som vi ser på resten av museet, at den eldre generasjonen tar med barna og viser dem ting som fra sin barndom, sier Andreas Hammer, veileder ved museet.
For de voksne er det kanskje rart å se spillmaskinene de vokste opp med, som museumsgjenstander. På den annen side har de også Oculus Rift der.
Hva som er gammelt og hva som er nytt, hva som har bra grafikk og hva som er «retro», synes ikke å være så viktig for barna.
– Hvis det er på en TV og det er en håndkontroll, så er det liksom, jaja – det er bare spill. Det at «Dette er et Super Nintendo-spill, det begynner å bli ganske gammelt» … jeg tror ikke de klarer å se det så fort på grafikken som det vi gjør, sier Hammer.
For samtidig som vi i dag nærmest har oppnådd foto-realisme i mange spill, har mange utviklere gått tilbake og laget spill som er eksplisitt retro.
Megasuksessen «Minecraft» er det mest åpenbare eksempelet på at du ikke må tøye grensene for grafikk og ytelse for å bryte gjennom – og at én person kan gi ut en verdenssensasjon.
Det er kanskje på dette området – i kulissene, i økonomien, i hvilke muligheter og verktøy som er tilgjengelige for «hvermannsen» – at ting har endret seg mest.
– En har langt på vei kuttet ut mellomleddet med utgiveren. Det er ikke lenger en eller annen CEO som sitter og forteller deg hva du skal like eller ikke, sier Hammer.
– En har muligheter som en utvikler, til å være én eller to eller tre og lage indie-spill og legge det ut selv.
Det ennå relativt nye «Owlboy» er jo et godt eksempel på det. Det tok nesten ti år, men her har et lite, uavhengig norsk utviklerteam laget en perle av et spill – som ville stått stolt side om side med de høydepunktene tilbake i spillhistorien som det er inspirert av.
Det neste nå … er det VR?
– Jeg har lyst til at det skal være det. Alle har lyst til å prøve det, i alle fall, så viljen til å teste det ut er veldig, veldig stor. Men jeg lurer på om jeg kanskje har mer tro på Augmented Reality (AR), sier Hammer.
Der VR gir deg en skjerm for hvert øye og sender deg inn i din egen lille boble, henter AR omverdenen inn igjen – og blander de to sammen.
Med AR kan du skape monstre som jager deg rundt i ditt eget nabolag; du kan møte hologrammer, og kanskje kaste PC-monitoren din for å se film- og skrive dokumenter i «løse luften» i stedet.
Vil du være med på å drive frem AR-revolusjonen, utfordre grensene for hva som er mulig med spillgrafikk … eller lage et retro-spill som hadde passet rett inn på en Nintendo 64?
Hos Noroff kan du blant annet studere spillutvikling og spilldesign på bachelor-nivå, eller ta to år med 3D spilldesign.
Og vil du rekke å se Game On 2.0 på Teknisk museum, har du frem til og med søndag 29. januar før utstillingen reiser videre.
