Han gjorde Rocket Racoon levende – les intervju med hovedanimatør på årets største Marvel-filmer

Du er ikke alene om å sitte gjennom hele rulleteksten på Marvel-filmene. Det er nesten alltid en bonus-scene som gjør det verd det.

Et av navnene du i så fall kan ha lest i forbifarten, er Joel Foster.

Foster er animatør, og har jobbet på en rekke store Hollywood-produksjoner det siste tiåret – nå senest som senior character animator på to av årets aller største filmer. Nemlig Marvel-filmene «Guardians of the Galaxy Vol. 2» og «Spider-Man: Homecoming», der han har pustet liv i figurer som Rocket Racoon og nettopp Spider-Man.

Drømmer du om å jobbe med 3D-animasjon eller VFX , er det kanskje akkurat Fosters jobb du ønsker deg … men hvordan i all verden kommer man seg dit?

Vi tok en prat med ham for å spørre.

• Noroff har studier i blant annet 3D design og animasjon, 3D filmproduksjon, og VFX. Er du nysgjerrig? Les mer her!

– Jeg var et nervevrak

Det var for drøyt ti år siden at Joel Foster pakket sakene sine i bilen, og kjørte til Los Angeles for sin første store jobb. Det var som animatør på «Alvin og gjengen» (2007).

Både veien dit, og videre til der han er nå, har vært lang – og full av prøving og feiling.

– De første månedene på jobben med «Alvin og gjengen» var jeg et nervevrak, sier Foster til Noroff-bloggen.

– Jeg forventet liksom å bli tatt på fersken som en bedrager, som ikke visste noe som helst om animasjon. Men heldigvis hadde jeg en fantastisk veileder som hjalp meg, og som bare var oppmuntrende, fortsetter han.

Foster hadde på det tidspunktet studert animasjon på college. Men det å sitte midt i en stor filmproduksjon, skjønte han raskt at han ikke var forberedt på.

– Jeg tenker fortsatt at jeg lærte mer av å jobbe på min første film, enn jeg gjorde gjennom fire år på college. «Hands on»-arbeid på en produksjon er alltid den beste måten å lære VFX og animasjon, sier han, og legger til:

– Du vet ikke hva du er i stand til – eller hvor lite søvn du trenger for å fungere – før du har opplevd en umulig deadline fra en vrang oppdragsgiver.

Dino-dilla

Joel Foster vokste opp på landet i delstaten Oregon i USA. Han begynte tidlig å fylle margene i skolebøkene med tegninger av dinosaurer. Moren hans, som er kunstner, oppmuntret talentet.

Ganske snart, i hans egne ord, ble Foster klassens «artist weirdo».

– Samtidig har jeg alltid elsket filmer. Så da jeg så «Jurassic Park» i fjerde klasse, da var det gjort. Jeg ble helt hekta, og visste at jeg ville drive med film, sier han.

Akkurat hvilken del av filmproduksjonen han ville være del av, fant han imidlertid ut først på college. Der oppdaget han animasjon, og mer spesifikt falt han for det å se statiske modeller komme til live.

– Jeg gikk ut av college med en bachelorgrad. Så laget jeg ferdig en kortfilm, og satte sammen en reel som jeg brant på DVD-er og sendte til alle filmstudioer jeg kunne finne en adresse til … ooog så ventet jeg. Den biten var ikke noe gøy.

I stedet for å klare å nyte sommeren sjekket Foster mailen hvert femte minutt – helt fram til folka bak «Alvin og gjengen» endelig tok kontakt. Da var han i gang.

Studerer seg selv

Som animatør i Hollywood kan du ikke være en «one trick pony» – en som er god på én ting. Du må ha greie på alle aspekter ved faget, og mestre ulike typer animasjon. Alt fra folk og figurer, til tekniske maskiner og innretninger med hundrevis av bevegelige deler.

Når det er sagt, er det vanlig at folk spesialiserer seg, og har noe de kan ekstra godt. Foster liker aller best å jobbe med folk og figurer – eller, mer presist, «character animation». Det er også noe av det aller mest krevende.

Måten han liker å forberede seg på, er ved å først lese manus og lære så mye om karakteren som mulig. Spesielt ser han etter fysiske attributter og væremåter.

– En god test er å sette sammen en scene med veldig generiske figurer. Hvis andre likevel klarer å gjette hvem det skal forestille, da har du sannsynligvis klart å skape en gjenkjennelig fysikk, sier han.

Men når du begynner å fylle inn detaljene og gjøre figuren livaktig, er det imidlertid en fare for å stupe rett ned i den såkalte «uncanny valley». Altså der du har en figur som ser mer eller mindre realistisk ut, bortsett fra at et eller annet bare føles feil, eller direkte creepy.

– En grunn til at vi gjør så mange video-studier av oss selv, er for å virkelig se nøye på alle de ørsmå nyansene i bevegelsene våre, og spesielt i ansiktet, sier Foster.

– Blikk som beveger seg, mikroskopiske forandringer i vektfordeling, og muskelsammentrekninger … det er alt sånt som til sammen skaper en realistisk, menneskelig opptreden. Underbevisstheten vår er så god på å se om noe er «feil», at det nærmest er umulig å få det til uten å virkelig se nøye på deg selv og på skuespillerne.

Som om ikke det var nok, kan det samme skje selv om karakteren er perfekt, dersom for eksempel teksturen eller lyset i omgivelsene ikke stemmer.

– Jeg respekterer virkelig de som konstant prøver å gjenskape fotorealistiske mennesker. Selv foretrekker jeg helt klart mer stiliserte eller «cartoony» former for bevegelse, som lar deg forenkle og karikere opptredenen, sier Foster.

Hollywood-hverdagen

I starten av et nytt prosjekt starter dagene til Foster stort sett rundt 9 om morgenen. Men utover det varierer rutinene fra film til film, fra selskap til selskap, og etter tidspunkt i produksjonen.

Noen ting er ganske fast. «Dailies» vises ofte i 10-tiden, der en ser gjennom siste versjon av scener og sekvenser, går gjennom tilbakemeldinger, og planlegger dagen.

– Etter det er det ikke så mye rutine. Når du er trygg på hvor du skal med bildene du jobber på, er det opp til deg å få dem ferdig i tide. Siden det er en slik målorientert måte å jobbe på, står du ganske fritt til å strukturere dagen på en måte som fungerer for deg, sier han.

Selv liker han å gjøre unna krevende oppgaver på formiddagen når han er frisk og rask, og spare enklere rutinejobber til senere på dagen. Så tar han seg en spasertur og gjør unna noen mer kreativt krevende oppgaver igjen på tampen.

Men i sluttfasen blir dagene fort 10-12 timer lange, og det blir overtid i helgene, og da faller rutinene sammen, og det handler om å komme i mål.

Han forteller at hvor stor innflytelse han har på sluttproduktet, avhenger av hvor tidlig i produksjonen han blir involvert.

– Kommer du inn tidlig, kan du virkelig påvirke hvordan karakteren beveger seg og uttrykker seg. Blir du derimot ringt på overtid midt i en krise, da er figurene allerede etablert, sier Foster, og fortsetter:

– Jeg føler at en stort sett har mest frihet i scener med dialog og skuespill, siden det er hundre ulike løsninger for å ta dem over målstreken. Med mindre regissøren har noen veldig konkrete ønsker, kan du foreslå dine egne ideer for hvilke positurer og mannerismer du vil animere.

Men det er også stor forskjell mellom ulike produksjoner. Noen er greie å ha med å gjøre … og andre, vel, ikke like greie.

– Når jeg har oversyn for et prosjekt selv, spør jeg meg alltid om de tilbakemeldingene jeg gir til en animatør vil gjøre klippet deres bedre, eller bare annerledes. Hvis animasjonen formidler riktig budskap og «attitude», og ser bra ut, men likevel er annerledes enn jeg hadde sett for meg, hvorfor skal jeg da insistere på at min visjon er bedre?

– Jeg vet også med meg selv at hver gang jeg må gjøre et klipp på nytt, så bryr jeg meg bare halvparten så mye, så det har jeg i bakhodet.

• Vil du ha en utdanning som ligger tett på bransjen, og vektlegger praktiske ferdigheter? Sjekk ut Noroffs 3D-studier.

Mareritt-pitch med Tim Burton

Ett av høydepunktene langs veien fram til der Foster er i dag, var å jobbe med Tim Burton på «Alice i Eventyrland» (2010). Det var en minneverdig opplevelse – både på godt og vondt.

På et tidspunkt fant Burton nemlig ut at han ikke likte sekvensen med teselskapet … etter at det strengt tatt var for sent å gjøre noe med det. Det ble opp til Foster og to andre animatører å finne en måte å forbedre den. Eller, som Foster sier, det «to punch it up».

De tre kastet seg over forskjellige versjoner av fortellingen, som den originale boka, Disney-filmen fra 1951, og Jan Švankmajers forstyrrende «Neco z Alenky».

– Vi hadde møter med Burton og teamet hans annenhver dag, og pitchet direkte til ham. Dette var fortsatt tidlig i karrieren min, så jeg var utrolig nervøs. Og første gang jeg pitchet, snakket jeg meg helt inn i et hjørne, forteller Foster, og fortsetter:

– Jeg fant ut etter hvert at Burton pleier å lytte og ta inn over seg ideer uten å bruke kroppsspråk eller gi noen tegn for hvorvidt han liker det eller ikke. Han bare stirrer på deg … noe som forresten senere inspirerte animasjonen min av Cheshire-katten.

Foster fortsatte å legge frem morsomme ideer, og forventet en form for respons. Men til ingen nytte.

– Jeg fikk ingenting. Jeg ble mer og mer nervøs, og bare fortsatte å prate. Det var helt krise.

Da han lærte hvordan Burton arbeider, ble det bedre. Men Foster var fortsatt svett i håndflatene før hver pitch, resten av filmen.

– Da vi var ferdige, sa Burton: Takk for at du gjorde jobben min for meg.