Aller først må vi bare klargjøre én ting: Comic Sans er kanskje både stygg og døll, men den er ikke upopulær.
Snarere tvert om.
Den utskjelte tegneseriefonten er faktisk en av verdens aller mest populære fonter. Likevel er den uløselig knyttet til en ubehagelig sannhet:
Estetikere hater den. Designere vrir seg i stolen når de ser den. Arkitekter vil heller ha omgangssjuke enn å bli assosiert med den.
På den andre siden ser det ut til at husmødre, vaktmestere, loppemarkedarrangører og folk med et generelt lettsindig forhold til form og farge liker denne fonten svært godt.
En hyggelig lapp i oppgangen, eller invitasjon til korøvelse lages gjerne med Comic Sans – kanskje med egne farger for hvert avsnitt. Gul, rød, lilla … alt går.
Guds partikkel
Av en eller annen grunn virker det som at en del mennesker som beskjeftiger seg med avansert vitenskap også har lagt sin elsk på stakkars Comic Sans.
Høydepunktet (eller det absolutte lavmålet) oppstod da forskere ved CERN-laboratoriet i Sveits skulle avsløre funnet av den såkalte «Guds partikkel», eller Higgs-bosonet, i 2012.
Dette var en nyhet som de visste ville ryste hele det internasjonale forskningsmiljøet i sine grunnvoller. Hos forskerne var nervene i høyspenn. Nobelprisen kunne stå på spill.
Etter å ha blitt korrekturlest og godkjent ble pressemeldingen med det høytidelige budskapet sendt ut til verden — og hele pressemeldingen var forfattet i herlig, grønnj***ig Comic Sans.
Et utall journalister og vitenskapsfolk himlet med øynene over CERNs valg. Hvordan kunne de skusle bort en så viktig anledning ved å velge verdens mest håpløse font?
Bedre ble det ikke da kommunikasjonsavdelingen ved CERN to år senere proklamerte at fra nå av skulle Comic Sans brukes som konsernets offisielle font.
Alle dokumenter, og alle forskningsartikler — Kun Comic Sans over hele linja.
Heldigvis var det noen som noterte seg datoen dette ble skrevet på — 1. april …
/cdn2.vox-cdn.com/assets/1221311/CERN_comic_sans_higgs.jpg)
Dugnad/utpressing
Men hva er det egentlig å ikke like? Hva er det som gjør at noen reagerer så sterkt på akkurat denne fonten?
Kanskje er det intensjonen om å skape en font som ser ut som håndskrift. Eller kanskje er det rett og slett den frigjorte formen, og mangelen på stilistiske egenskaper som gjør at spesielt folk med øye for design har et horn i siden til Comic Sans.
Forfatter og TV-personlighet Petter Schjerven har angivelig sagt at det eneste som skiller en innkalling til dugnad fra en vanlig utpressing er valg av skrifttype.
Hatet mot Comic Sans kjenner ingen grenser. Paret Holly og David Combs drifter nettstedet Bancomicsans.com. Paret ønsker seg en revolusjon der Comic Sans fases ut av samfunnet.
Paret oppfordrer til å printe ut plakaten nedenfor, og ta opp saken med sine sjefer/nærmeste overordnede for å få slutt på bruken.
Ny og snill
Det rareste med Comic Sans er kanskje at fonten egentlig ikke var ment å være en tradisjonell font i det hele tatt.
Fonten ble konstruert i 1994 av en tidligere maler og fotograf som heter Vincent Connare. På midten av 90-tallet jobbet han med å utvikle skrifttyper for Microsoft.
Prosjektet han jobbet med skulle være enkelt å bruke for alle, og Connare følte at en standard-font som Times New Roman kanskje ville virke litt for streng på brukerne.
Vincent Connares løsning på dette problemet var å bruke et par timer (bokstavelig talt, han lagde hele fonten i løpet av dagen) på å lage en ny og «snill» font.
Voilà…
Fonten ble laget med et standard font-verktøy, men ble i starten refusert av Microsoft ettersom den ikke passet inn i referansemønsteret til Windows.
Dette forandret seg raskt, og allerede året etter ble Comic Sans en del av standard-fontene på Windows 95 og Movie Maker, og derfra var veien kort til verdensherredømme.
Intet lærerværelse eller legekontor står uten et gulnet A4-ark med «gøyale» fonter.
I dag, mer enn 20 år etter lansering, titulerer Vincent seg fremdeles «Creator of the world’s favourite font!?»
Kanskje har han rett.
