At superhelter flyr, at actionsekvenser går i en forrykende fart på kryss og tvers, og at animerte karakterer er like livaktige som ordentlige mennesker, er noe vi nærmest tar for gitt når vi ser film nå til dags. Som regel klarer spesialeffektteamet å lage de mest imponerende scener ved hjelp av noen tastetrykk og litt «green screen».
Men sånn har det ikke alltid vært, og vi har kommet langt siden filmhistoriens spede begynnelse på slutten av 1800-tallet. Med jevne drypp har det kommet en og annen film som har utvidet mulighetene for hva det går an å få til i en film.
Her er noen av dem.
Le Voyage dans la Lune (1902)
Franskmannen Georges Méliès regnes som fiksjonsfilmens far, og han var ikke lite produktiv. I årene han var aktiv, mellom 1896 og 1913, regisserte han over 531 filmer, som hadde en spilletid på mellom 1 og 40 minutter.
Med en bakgrunn som illusjonist var Méliès svært kreativ, og han gikk ikke av banen for å finne opp både ett og to filmtriks. Filmen «Le Voyage dans la Lune» ble hans store gjennombrudd, og folk ble slått i bakken av hvordan han klarte å skildre en fantasifull reise til månen.
På sett og vis kan man kalle denne for verdens første sci-fi, og mang en filmskaper i moderne tid har vist små nikk til Méliès underverk. Blant annet gjorde Martin Scorsese det i sin film «Hugo» fra 2011.
- Har du en filmskaper i magen? På Noroff har vi et eget studie i filmproduksjon, for deg som vil bli produsent, regissør, manusforfatter, fotograf eller klipper. Les mer om det her.
King Kong (1933)
Den originale filmen om jungelens konge, «King Kong», gjorde store skritt innenfor både skalering – det å få et objekt til å se svært ut i proporsjon til andre elementer – og ikke minst «stop motion»-teknikken.
King Kong i seg selv var en dukke, som måtte flyttes manuelt for hver bevegelse og hvert ansiktsuttrykk. Det var et stort arbeid som gikk med for å framstille et av filmverdenens mest beryktede «monstre», og det ga uttelling, når folk hylte og besvimte om hverandre i kinosalen i 1933.
The Ten Commandments (1956)
Da Charlton Heston skilte Rødehavet i Cecil B. DeMilles film om Moses, var dette til da tidenes dyreste og mest spektakulære spesialeffekt.
Dette var i en tid før noe som helst var digitalt, så DeMille måtte bruke de mest avanserte teknikkene han kunne finne. Han brukte såkalte «matte paintings» (bakgrunnsmalerier), pyroteknikk, miniatyrer, vanntanker og baklengsfilm. Den faktiske splittingen av Rødehavet ble skapt ved å helle 1,2 millioner liter vann inn i en vanntank, for så å spille klippet baklengs.
- Vil du jobbe med visuelle effekter innenfor film og TV? Sjekk ut Noroffs VFX-studie. Her lærer du å jobbe profesjonelt med VFX innenfor 3D, animasjon, rotoscoping, tracking, retusjering og compositing. Les mer om studiet her.
The Parent Trap (1961)
Denne filmen fra Disney var en av de første som klarte å manipulere bildet slik at én og samme skuespiller kunne spille tvillingsøstre.
Teknologien var nokså simpel: Kameraet ble satt i en låst posisjon, og scenen ble spilt inn to ganger – én for hver tvilling. Så klipte de negativene i to og limte hver halvpart sammen på en ny filmrull. På den måten kunne skuespiller Hayley Mills synge duett med seg selv.
Advarsel: Denne scenen er en smuuuuuule klein.
Star Wars: Episode IV – A New Hope (1977)
«Star Wars»-filmene har skrevet seg inn i historien av flere årsaker, men én av dem var måten de klarte å framstille heseblesende actionscener på.
Da den første filmen kom i 1977, var dette første gang et «motion control»-kamera ble brukt i en spillefilm. Dette ga muligheten til å styre kameraet gjennom en datamaskin, slik at det kunne gjøre raske bevegelser og krappe svingninger.
Da rebellene angrep Dødsstjerna fikk publikum oppleve kampsekvenser slik de aldri hadde før. Og de var solgt.
Superman (1978)
Da Richard Donners film om Supermann kom i 1978 ble den regnet som banebrytende takket være spesialeffektene. Da spesielt fordi filmen framstilte en flyvende Supermann!
Dette var nytt territorium både for publikum så vel som for filmskaperne. For å få Supermann til å fly forsøkte de først med å skyte en krasjdukke ut av et kanonløp, deretter med å fjernstyre en gipsfigur. Begge disse versjonene ble ansett for å være for livløse, og da løste de problemet med å la Christopher Reeve henge i vaiere foran en «blue screen».
Young Sherlock Holmes (1985)
Selv om dataanimasjon hadde blitt tatt mer og mer i bruk godt inn på 80-tallet, så var det i «Young Sherlock Holmes» at den første fullendte dataanimerte karakteren dukket opp.
Midt i en scene hopper en ridder ned fra glassmaleriet i en kirke, og truer presten med et sverd. Hele seansen varer i om lag 30 sekunder og tok seks måneder å lage.
- Visste du at ved Noroff har vi et eget studie for deg som er interessert i 3D filmproduksjon? I studiet tar vi deg gjennom alle fasene, fra idé til ferdig film, slik at du blir en komplett 3D-regissør. Les mer om studiet her.
Terminator 2: Judgment Day
Da «Terminator 2» kom i 1991 hadde «morphing» – hvor noe endrer form fra én ting til noe annet – allerede begynt å bli tatt i bruk. Men denne filmen tok teknologien til helt nye høyder.
«Morphing» var nemlig roboten T-1000 sin store styrke, og han «morphet» ikke bare fra én fysisk og reell gjenstand til en annen – han «morphet» også fra en datagenerert flytende tilstand, til å bli noe mer solid og menneskeaktig. Som et perfekt symbol på framtida, som han tross alt kom ifra.
https://www.youtube.com/watch?v=MxhnXRJQzpU
The Matrix (1999)
På mange måter kan man si at hele «The Matrix» var banebrytende, og i mang en actionfilm siden har man sett spor av dens spesialeffekter, som blåste publikum av banen.
Filmen spilte mye på saktefilm for å aksentuere høydepunkter i scenene, i tillegg til at filmen introduserte «bullet time rig». Dette innebar at en rekke kameraer ble stilt opp i en halv- eller helsirkel rundt skuespillerne. Scenen ble spilt ut foran en green screen. Når kameraene filmet parallellt fra flere forskjellige vinkler, ga det filmskaperne muligheten til å simpelthen sirkle sømløst rundt scenen.
Dette skjer blant annet i første scene, hvor karakteren Trinity blir forfulgt av politimenn. For å komme seg unna hopper hun opp, bildet fryses mens hun er i lufta, perspektivet sveiper rundt, så fortsetter kampen.
Da publikum fikk se dette satt de i kinosetene med hakeslepp. Og dette var bare det første av mange spektakulære triks som «The Matrix» hadde å by på.
The Lord of the Rings: The Two Towers (2002)
«Motion capture» er når det blir satt masse små sensorer på en skuespiller i kondomdrakt, for at vedkommende skal spille ut en rolle som senere skal animeres inn i filmen.
Dette har i varierende versjoner vært i bruk helt siden starten av 1900-tallet, men det var regissør Peter Jackson som virkelig løftet teknologien til nye høyder, med karakteren Gollum i «The Lord of the Rings»-trilogien. Jackson var nemlig den første til å bruke dette i sanntid.
Der skuespillerne tidligere ble satt foran en green screen, og «mo cap» utelukkende var for å gjenskape realistiske bevegelser og ansiktsuttrykk, hadde Jacksons team nå klart å utvikle teknologien så langt at de kunne sette skuespiller Andy Serkis (fortsatt i kondomdrakt) inn i scener med de andre skuespillerne.
Med større mulighet til å interagere og reagere i scenen med andre, løftet dette Serkis’ spillerom betraktelig – og det førte til at Gollum ble enda mer levende.
- Vil du lage morgendagens filmteknologi? Ved Noroff tilbyr vi en rekke forskjellige studieretninger innenfor filmproduksjon, animasjon, design og 3D. Les mer om våre studier her.
Kilder: IGN, Mentalfloss, TIME, Unreality Magazine, Wikipedia.
